I Stavanger konkurrerte de politiske partiene for en stund tilbake om å være mest miljøvennlige og klimaorienterte. Det er rart å se hvordan denne debatten forsvant etter hvert som valgkampen kom i gang. Er det fordi det er vanskelig for politikerne å forstå hvilke miljøtiltak som er effektive og gjennomførbare, eller kan dette være fordi vi er redde for å foreslå upopulære tiltak nå i valgkampen?

Man kommer ikke utenom at klimapolitikk er et vanskelig emne. Prosessene som ligger til grunn for klimaendringer er kompliserte og litteraturen om emnet forutsetter ofte en kompetanse som de færreste av oss innehar. Forskere er sjelden i stand til å legge fram funnene sine på en enkel og lettfattelig måte og klimadata er sjelden spesifikt utformet for å belyse nettopp den siden av problemet man forsøker å skaffe seg kunnskap om. Blant lokale politikere har det ikke manglet på de miljørettede forslagene, men det virker dessverre ofte som om viljen overstiger kunnskapen.

Alle som ferdes i Stavanger vet at privatbilismen i omfang setter alle andre transportmetoder i skyggen. Om vi regner utslipp av samtlige klimagasser om til tilsvarende utslipp av CO2, slippes det i Stavanger årlig ut i underkant av 260.000 tonn. I 2005 omfattet veitrafikk den klart største andelen av disse utslippene ved å stå ansvarlig for 63% av totalen. I Bergen var veitrafikkens andel 56%, i Oslo 54%, i Tromsø 46%, i Trondheim 40% og i Kristiansand så lite som 35%. Med andre ord er veitrafikkens andel av de samlede klimagassutslippene på et helt eget nivå i Stavanger. Utslippene fra andre kilder har faktisk gått ned de siste årene, hvilket betyr at det er økningen i veitrafikken som alene sørger for at de samlede utslippene er større nå enn for 15 år siden.

Ifølge SSB oppgir 63% av reisende i Stavanger at de er ”bilførere” mens 8% sier at de er ”bilpassasjerer”. Om vi så for hederlighetens skyld fordeler disse passasjerene så jevnt utover bilførerne som mulig, sitter vi fortsatt igjen med en situasjon hvor 81% av bilturene som foretas i Stavanger ikke har en eneste passasjer utover føreren selv. Samtidig som antallet bilister øker kraftig, er Stavanger den av våre store byer hvor færrest velger å benytte seg av kollektive løsninger. I snitt reiste hver innbygger i Stavanger 52 ganger kollektivt i 2005. Dette høres jo imponerende ut, men når vi så vet at det tilsvarende tallet for Kristiansand er 66, for Trondheim 79, for Bergen 82, for Tromsø 83 og for Oslo så mye som 125, forstår vi at kollektivtransporten står svakere i Stavanger enn noen annen av de større byene i Norge. Med utslippstallene i minne sier det seg selv at klimagevinstene vil være enorme om vi klarer å få flere til å velge bort bilen til fordel for andre transportmetoder.

Man trenger verken å være forsker eller spesielt miljøpolitisk kyndig for å innse at alle disse tallene samlet sett gir en klar pekepinn på hva vi som politikere må gjøre for å redusere utslippene i Stavanger. Det er både effektivt og gjennomførbart å få innbyggerne i Stavanger til å velge kollektive løsninger foran privatbilen, men da må man som politiker være uredd og framtidsrettet. Vi i SV vil derfor fortsette å jobbe for hyppige og rimelige kollektive løsninger, det være seg buss, bane eller båt. Samtidig er vi, i motsetning til våre politiske motstandere, ikke redde for å kreve noe av velgerne. Om et kraftig kollektivløft ikke bedrer situasjonen, vil vi i SV måtte se oss nødt til å støtte innføring av rushtidsavgift.

Dessverre kan ikke vi i SV foreta en slik nødvendig kursendring alene, og vi etterspør nok en gang politisk mot fra våre motstandere på høyresiden; legg ideologien til side og still dere bak politiske løsninger som beviselig fungerer. Høyresidens redsel for å gjøre noe som helst som kan terge velgerne grenser til det pinlige, spesielt med tanke på de alvorlige følgene denne handlingslammelsen kan få.